|
Artikkelen min Æsculap 5/2000 har tydeligvis vakt mange reaksjoner. Det kom to svarinnlegg i forrige nummer, men jeg synes vi snakker forbi hverandre. Her kommer en kort forklaring:
Jeg synes at man av og til må dukke ned i eksistensielle problemstillinger og finne frem til noen prinsipper for sitt eget liv. Kanskje særlig bør medisinstudenter gjøre det siden vårt studieopplegg i liten grad tar opp de helt avgjørende spørsmål. Alle bør minst én gang i livet gjøre et forsøk på å bryte gjennom det todimensjonale maskeverk av praktiske sosialdemokratiske regler og ordninger som, til tross for et reduksjonistisk og grått menneskesyn, får vårt samfunn til å fungere sånn rimelig bra. Mitt innlegg var således et forsøk på å diskutere et bakenforliggende prinsipp, et ankerfeste for at man ikke bare skal drive avgårde. Det må være mulig å gå ett abstraksjonsnivå opp fra knokler og transmittorsubstanser uten å bli skjelt ut.
Jeg innser vel like godt som mine meningsopponenter at mine utopiske tanker om sex og samliv, abort og respekt for liv ikke vil bli virkelighet i Norge med det første, og at man må ha gjennomførbare ordninger i mellomtiden. Men hvis man ignorerer rett-og-galt-aksen og velger å bevege seg utelukkende i en lov-og-forbudsdimensjon, står man til slutt igjen uten argumenter mot de som mer eller mindre bevisst, forfekter totalitære og menneskefiendtlige samfunn.
Jeg forstår at mine lesere har tolket mine ytringer etter praktisk målestokk, og jeg blir kalt for kvinnehater og religiøs ekstremist. Hva kan man si?
Jeg merker meg at begge de to som svarte på mitt innlegg, Anna Randby og Håvard Skjerven, mener at man selvfølgelig må forsøke å begrense antall aborter, og jeg spør meg selv (og kanskje de også burde gjøre det): Hvorfor mener de egentlig det?
|
|